Jeg ELSKER eurovisjonens melodifestival, kjent som ESC eller til og med Melodi Grand Prix! Denne bloggen vil være mitt sted å få utløp for min entusiasme, og kanskje treffe på andre elskere (og hatere) av den gigantiske kitch-festen som finner sted hvert år. For tro ikke et eneste øyeblikk at dette handler om musikk. Det musikalske er som regel av heller tvilsom kvalitet, og det er en blodig fornærmelse å sammeligne musikken som presenteres i Eurovision Song Contest med seriøse artister og låtskrivere. ESC er en helt egen sjanger bestående av 99% forglemmelig møl, og en og annen sjelden perle av en låt. Men jeg ELSKER showet like fullt. Det er sirkus, det er fest, fråtsing i klisjeer og ærlig, renspikka underholdning. ESC er ingen politisk arena, men det er viktig å sende ut signaler i form av stemmer til naboland om at man fremdeles er gode venner og liker hverandre.
Jeg heter Hege, og kommer fra Tromsø hvor jeg bor sammen med mann, to døtre og tre katter.
Jeg husker fremdeles den første Frand Prix-finalen jeg fikk lov til å være oppe sent for å se. Det var i 1982, og Nicole vant for Vest-Tyskland med "Ein bisschen Frieden". Jeg var nok en anelse for liten det året, for låten fremstår ikke som veldig mytisk for meg.
Derimot husker jeg langt bedre 1983. Jeg var 9 år, og fikk mareritt av den skumle dama som sang for Spania. Jeg tuller ikke, hun gjorde et dypt inntrykk:
Det var også året da Norge sendte Jahn Teigen (duh!), og Sverige sendte Carola for første gang.
Nok mimring for i dag. Nå er det sengetid, og i morgen skal jeg gyve løs på årets bidrag som skal kjempe om tvilsom ære i Baku i mai.
Natta!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar